Omsorgsovertakelse

De fleste barn bor sammen med foreldrene sine. Noen ganger har barna det så vanskelig hjemme at de ikke kan bo der lenger. De voksne som bestemmer, kan da si at barna må flytte fra foreldrene sine. Barna flytter da som regel hjem til andre voksne som kan ta bedre vare på dem. Dette hjemmet kaller vi fosterhjem og de voksne som bor der sammen med barna kaller vi fosterforeldre. Noen ganger må barna flytte til barneverninstitusjon. En barneverninstitusjon er et hus hvor det kan bo flere barn, og hvor det er flere ulike voksne som passer på barna. De voksne bor da ikke på barneverninstitusjoner hele tiden, men hjemme hos seg selv. Når de voksne som er på barneverninstitusjonen går hjem til seg selv, kommer det nye voksne for å passe på barna. Det er alltid voksne sammen med barna på barneverninstitusjoner.

Selv om barna ikke kan bo hjemme hos foreldrene sine, får de lov til å treffe foreldrene innimellom. Enten kommer da foreldrene til det stedet hvor barna bor og er sammen med dem en stund der, eller så reiser barna hjem til foreldrene sine og er sammen med dem der. Andre ganger treffer barna foreldrene sine andre steder, for eksempel på en lekeplass. Barna og foreldrene er da som regel sammen noen timer. Barna får også lov til å snakke med foreldrene sine på telefonen. Noen få ganger hender det at de voksne som bestemmer mener at barna får det så vanskelig om de ser foreldrene sine igjen, at de ikke skal treffe foreldrene sine i det hele tatt.    

Dersom et barn lever i en klart uholdbar situasjon i hjemmet, kan nemnda på nærmere bestemte vilkår fatte vedtak om at kommunen skal overta omsorgen for barnet. En omsorgsovertakelse er et svært inngripende tiltak og vilkårene er derfor strenge.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FNs barnekonvensjon begrenser myndighetenes adgang til å gripe inn i familielivet. Disse reglene er i Norge gitt forrang framfor norsk lovgivning. Høyesterett har uttrykt at norsk rett er i samsvar med disse internasjonale reglene.

Etter barnevernsloven er det et grunnvilkår for omsorgsovertakelse at barnet blir utsatt for omsorgssvikt, for eksempel mishandling eller vanskjøtsel. Omsorgsovertakelse kan bare skje om det er nødvendig. Det må ikke være mulig å oppnå en god nok omsorg i hjemmet med hjelp fra barneverntjenesten og andre instanser. Slik hjelp kan for eksempel være støtte til barnehage, avlastning, tilsyn med hjemmet, urinprøvekontroll, foreldreveiledning mv. Selv om barnet opplever omsorgssvikt og omfattende hjelp ikke er nok, skal omsorgen likevel ikke overtas om ikke det er den beste løsningen for barnet.

Konsekvensen av en omsorgsovertakelse er at barnet må flytte fra sine foreldre og til et fosterhjem eller en institusjon. Fosterforeldrene eller institusjonen utøver da den daglige omsorgen for barnet i foreldrenes sted og på vegne av barneverntjenesten. Et fosterhjem er en familie som har blitt godkjent og oppfyller krav om særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldre må ha god vandel og skal vise politiattest. Det skal være jevnlig tilsyn med hvordan barnet har det i fosterhjemmet, minst fire ganger i året for barn under 15 år. Den som fører tilsyn skal snakke med barnet, som regel uten at fosterforeldrene er til stede.

Dersom omsorgen overtas, skal nemnda bestemme om barnet skal flytte i fosterhjem eller institusjon. Vanligvis plasseres yngre barn i fosterhjem. Barneverntjenesten finner fosterhjem til barnet. Barneverntjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Krever foreldrene at barnet skal plasseres i et bestemt hjem, for eksempel hos barnets besteforeldre, må nemnda vurdere og avgjøre om barnet skal plasseres der.

Ved omsorgsovertakelse må nemnda også avgjøre hvor ofte barn og foreldre skal få treffe hverandre og hvor lenge disse treffene skal vare. Dersom det er nødvendig for å hindre at barnet tar skade av samvær, for eksempel fordi barnet er redd for å være alene sammen med foreldrene, kan nemnda bestemme at tilsynspersoner kan være tilstede under samværene. Barneverns- og helsenemnda kan også begrense adgangen til å kontakte barnet ved telefon, post og sosiale medier.