Særlig praktisk betydning for Barneverns- og helsenemnda har Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). De er begge inkorporert i Menneskerettsloven fra 21. mai 1999. Begge konvensjonenes bestemmelser går ved motstrid foran andre norske lover, med unntak av Grunnloven.
De viktigste bestemmelser i barnekonvensjonen for Barneverns- og helsenemndas beslutninger er:
- artikkel 3: Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger (og beslutninger) som berører barn.
- artikkel 9.3.: Barn som er atskilt fra en eller begge av sine foreldre har rett til å opprettholde personlig forbindelse og kontakt med begge foreldrene, om det ikke er i strid med barnets beste.
- artikkel 12: Barnet, direkte eller gjennom en representant, skal gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet.
Det må også nevnes at i mai 2014 ble Grunnloven revidert og den nye bestemmelsen i Grl. § 104 inneholder i konsentrat de viktigste bestemmelser i barnekonvensjonen.
I EMK er det særlig artikkel 8 som har betydning for fylkesnemndenes beslutninger:
- I punkt 1 fastslår bestemmelsen blant annet retten til familieliv, en rett som ofte holdes opp mot forslag om å tvangsplassere barn utenfor biologisk familie. Bestemmelsen anvendes ved spørsmål om fastsettelse av samvær mellom barn og biologisk familie etter et vedtak om omsorgsovertakelse.
- Punkt 2 tillater myndighetene å tilsidesette retten i punkt 1 når dette er nødvendig i et demokratisk samfunn for blant annet å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og plikter. Det er i den forbindelse fastslått, blant annet av Den europeiske menneskerettsdomstol, at hensynet til barnets beste i den konkrete sak går foran foreldrenes rett til familieliv.
EMK artikkel 8 har nå også fått grunnlovsvern, gjennom den nye bestemmelsen i Grl. § 102.